Festivaldikt

Poetane Steinar Opstad, Aina Villanger, Einar Økland og Mary Ailonieida Sombán Mari har alle skrive eit originaldikt til årets Poesifestival som vart framført under opninga. Dikta har ei opa tilnærming til festivaltemaet Fri. Festivalen har valt eit dagboksitat frå Olav H. Hauge som undertekst til tema:

 

«Kor ofte ser ein ikkje at ordi snur seg som krystallar, og gjev brått ei uventa ny meining!»

Bilete av Steinar Opstad
Steinar Opstad. Foto: Rolf M. Aagaard / Kolon forlag

Den andre døden

Uten folk langs veiene ser verden fordømt ut
Om kveldene ligner innsjøen her vi bor et månehav
og det lyser i noen få hus
på den andre siden av vannet

Stjernene på himmelen er hunder
som er blitt sporløst borte
Selvmorderne jeg kjente er også blitt himmellegemer
de vokter på hver sin hund der oppe

Jeg liker å tenke på det slik: at himmelen er full
av hunder og folk jeg har elsket
Han med den mørke latteren og armen
med en slange tatovert inn skulle ha vært her nå
Han er steget ned og er her nå

og kommer som det eneste mennesket langs veien
uvitende om avstanden vi er påbudt å holde
Han som har vært død en stund
vet ingenting om denne andre døden

 

– Steinar Opstad

(Skjelettmannen – et minne)

Jeg var den eneste
trodde jeg, som lå i forvandlingens
beinete armer, og når jeg endelig sovnet
organiserte drømmene seg som et tetris-spill
som om dypet i meg visste noe jeg ikke visste
men hva betyr det egentlig å vite?
Den kvelden han kom hadde han
allerede vært der i lang tid, kanskje
hadde han kjent meg lenge
før jeg ble født
selv om han ikke var en far, kun
en mann med knokler og knekt visdom
Ja, skjelettmannen kom som en rolig gange
under en lyskjegle, med
flosshatt i kjole og hvitt
nesten som en bevissthet
skrittende
som i grus, et hjerte som slår og
slår inni barnets øre
mot en pute
før søvnen

 

– Aina Villanger

Bilete av Aina Villanger
Aina Villanger. Foto: Baard Henriksen
Bilete av Aina Villanger
Aina Villanger. Foto: Baard Henriksen

(Skjelettmannen – et minne)

Jeg var den eneste
trodde jeg, som lå i forvandlingens
beinete armer, og når jeg endelig sovnet
organiserte drømmene seg som et tetris-spill
som om dypet i meg visste noe jeg ikke visste
men hva betyr det egentlig å vite?
Den kvelden han kom hadde han
allerede vært der i lang tid, kanskje
hadde han kjent meg lenge
før jeg ble født
selv om han ikke var en far, kun
en mann med knokler og knekt visdom
Ja, skjelettmannen kom som en rolig gange
under en lyskjegle, med
flosshatt i kjole og hvitt
nesten som en bevissthet
skrittende
som i grus, et hjerte som slår og
slår inni barnets øre
mot en pute
før søvnen

 

– Aina Villanger

Bilete av Einar Økland
Einar Økland. Foto: Tove K. Breistein

B A L L E N   Å L E I NE

                                       Viljen er fri – viljen åleine!
                                       Å bryte bein – det er alt den vil!
                                       (Når viljen ikkje får dette til, skuldast det                                                        at det er for mange om beinet.)

Ein liten ball
som dabbar
på steingolvet
utan ei hand
over seg:
        Min ball!

Og eg?  Åleine
inne i ballen
i mørket her
kor eg ikkje kan sjå
mi eiga dabbande hand –
        berre ballen.

                                                       – Einar Økland

B A L L E N   Å L E I NE

     Viljen er fri – viljen åleine!
     Å bryte bein – det er alt den vil!
     (Når viljen ikkje får dette til, skuldast det       at det er for mange om beinet.)

Ein liten ball
som dabbar
på steingolvet
utan ei hand
over seg:
        Min ball!

Og eg?  Åleine
inne i ballen
i mørket her
kor eg ikkje kan sjå
mi eiga dabbande hand –
        berre ballen.

                        – Einar Økland

Tana elva

Dronningen av elver
trenger ikke pass
for å renne gjennom
to land
like lite som laksen, siken
svanene, alle fuglene bruker pass

Alle bekkene
fra fjellene
har samlet alt av urtenes
kunnskaper
alle reinsdyras tårer
blander seg i vannet
revens hemmelige viten
om rype reirene og skjulte stier til andre steder
som ikke er her

Tana elvas vann
er full av informasjon
som joikene har
når du bader
ved strendene med små biter av gull i

skyller elva
deg med alt DNA’ et
fra fjellene, fra mosen
fra tranens skjulte sang
som vekker deg

Alt det som er skrevet
om i runene
da stjernene blandet seg
i det rolige elvevannet

 

– Mary

Forfatter Mary Ailonieida Sombán Mari . Foto: Yngve Olsen Saebbe
Forfatter Mary Ailonieida Sombán Mari . Foto: Yngve Olsen Saebbe

Tana elva

Dronningen av elver
trenger ikke pass
for å renne gjennom
to land
like lite som laksen, siken
svanene, alle fuglene bruker pass

Alle bekkene
fra fjellene
har samlet alt av urtenes
kunnskaper
alle reinsdyras tårer
blander seg i vannet
revens hemmelige viten
om rype reirene og skjulte stier til andre steder
som ikke er her

Tana elvas vann
er full av informasjon
som joikene har
når du bader
ved strendene med små biter av gull i

skyller elva
deg med alt DNA’ et
fra fjellene, fra mosen
fra tranens skjulte sang
som vekker deg

Alt det som er skrevet
om i runene
da stjernene blandet seg
i det rolige elvevannet

 

– Mary