Eventyr fra blåmerket sti
I koronaens dager, i koronaens tid, lå de beste tomtene i landet ved utkanten av en stor
by.
Der var det noen foreldre som hadde sitt hjemmekontor, de måtte jo jobbe for å ha til
bite & brenne!
De hadde ikke noe annet valg for å få arbeidsro enn å vise eventyr for barna sine. Hans
og Grete var støtt og alltid i veien.
Skoler var stengte, barnehager med, og fremtiden lå nede.
Hva skulle de gjøre? Barna sa alltid: Å, få se et eventyr til, da søte mamma! Å far, sett på
et nytt eventyr! Kjære far min!
Mor og far, som jo hadde fått tometerstaver fra helsemyndigheten, ga også
tometerstaver til barna. Hvorfor visste ikke foreldrene, for de var så dumme og teite.
Dermed visste ikke barna det heller!
Så en dag brast det for mor og far.
Hvis barna ikke kommer av veien, er vi fortapte på arbeidsmarkedet! sa mor.
De visste ikke annet enn å foreslå en familiejoggetur i Marka.
Som sagt så gjort, de fant en blåmerket sti! Foreldrene jogget bort fra barna mellom
Jordbærhaugen og Tyttebærhaugen, snek seg tilbake til hjemmekontoret. Ah!
Hans og Grete kom lenger og lenger inn i skogen. Helt til de ikke orket mer og sank
sammen over de små tometerstavene sine.
Flora var det skralt med, og faunaen var visst borte. Ingen hjelpende fugler å se. Nå har
vi kun tometerstavene og hverandre, bror, sa Grete. En tometer tar aldri feil. Men hva
skal vi bruke den til? sa Hans og gråt. Tryllestav! sa Grete. Vi kan jo håpe på at en heks
som har et kakehus med italienske gelétopper på taket kommer. Hun vil be oss inn og så
dytter vi henne i peisen og ser på tv, sa Grete.
Plutselig sto de foran et hus som var så deilig at det bare kunne vært tegnet
av Snøhetta! En dame som het Erna tok imot. Erna så ikke så godt, men hun kunne lukte
ministeremner desto bedre! Hun pleide lokke spreke ministeremner til seg med en
veske full av italienske gelétopper og store runde perlesmykker om sin hals.
Men ungene hadde jo sett alle eventyr. Så da Erna puttet Hans
inn i et kontorbur på 1×1 meter for å groome ham til minister, og satte Grete til å fete
ham opp med statistikk fra Helseministeren, visste Hans endelig hva han skulle bruke
staven til.
Erna kjente etter hver dag om Hans var tykk nok til å ministreres, men syntes han ennå
var for knoklet i leddene. Hun så ikke at det var tometerstaven han holdt frem, for den
var kort.
I mellomtiden døvet Grete Erna med visjoner om Norge. Erna forberedte krisepakker,
og hun lurte på om pakkene hennes var store nok. -Kryp inn og se, du, sa hun til Grete.
Grete forsto da at Erna ville ha henne til statssekretær, og sa at Erna måtte se selv. Da
visste Grete hva hun skulle bruke sin tometer til; hun ga Erna et puff, holdt god avstand,
befridde Hans, åpnet landet og dro på barnehagen med ham. Med seg på skolen tok hun
de italienske gelétoppene og mengder med perler fra Ernas aksessoar-skrin. De var så
fine, og gjorde stor suksess hos de andre barna og snip snap snude så er eventyret om
koronatiden ude.
Cecilie Løveid / 2020
