Aleine saman – korona og kulturen

Jeg tenkte meg en sønn
Vi sover tett sammen
Pusten hans inn i min
Armen over halsen min
Benet over ryggen

Nå er det bare oss to
Verden langt utenfor oss
Han vet ingenting
Er livmoren en verdensklokke?
Leiligheten er vår verden

Ordet framtid står alene nå
Jobben er blitt fjern for meg
Speilbildet mitt borte
Stillheten
Hva skal jeg svare ham?

Vi ser ingen andre
Ingen ser oss
Og når klarte jeg sist å tenke
En tanke helt til sin ende
Jeg tenkte jeg kunne bli lykkelig

Verden har bragt meg lenger vekk fra meg selv
Kan han hjelpe meg?
Vi glemte å snakke om noen andre i dag også
Som om vår skjebne er hele verdens?
Som om vår lille verden er alles

I dag lo vi
Før lyttet jeg til musikk
Stabat Mater
En hjelpeløs og god mor
Hvor er konsentrasjonen min?

Har verden reist fra oss, eller er det omvendt
Denne byen er ikke lenger en by
Hverdagen vår her inne
Datamaskinens uendelighet
Stjernesluk og forsvinning

Klenger oss sammen i søvne
Som om vi er i ferd med å miste hverandre
Jeg holder oppe vår verden
Jeg holder ikke ut lenger!
Hvem har han det smilet etter?

Utenfor ligger skjebnen vår
Verdens dumpe puls
Vi har bare hverandre
Jeg har bare ham
Dagene fylt av alle disse minuttene

Gutten bringer meg nærmere verden
At alt dette fins!
Men nå fins vi bare for oss selv
Disse ordene bringer meg et sted
Jeg aldri har vært

Jeg hadde tenkt meg en sønn
Og hva har vi å gi ham?
Hvor skal han gå?
Få meg ut av denne tvangen!

Nei, han har ingen far

Nå ser jeg på ham igjen
Det forsvunnede ansiktet hans foran skjermen
Vi går inn dit sammen
Vår verden er en stille såpeboble
Inni den, ingenting

Disse verdensdagene, alle helt like
Drysser rester av liv på oss
På dødeligheten vår
Vi sitter i sofaen som et verdensikon
Han klatrer på meg, jeg klamrer meg til ham

Nærmere og nærmere inn på gutten
De varme kroppene våre
Og dette er bare kalde bokstaver
Nei, alt dette er din pust
Inn i mine ord

Datamaskinens verden
Og min tankeverden
Ordene mellom dem
Som knuter
Som løsner

Aina Villanger / 2020